Victoria Hislop er tilbake med en ny fengslende historie fra Hellas. Antikke greske figurer står sentralt i romanen der vi følger Helena og hennes jakt på sannheten om en brutal familiefortid. Vi spurte den britiske suksessforfatteren om hva som fikk henne til å skrive Arven.
– Inspirasjon til denne romanen fikk jeg da jeg så et skap med små kvinnefigurer på rekke og rad på et museum på en gresk øy, og ble slått av deres skjønnhet. Og da jeg hørte at de ofte blir stjålet – fra utgravningssteder for eksempel – ble jeg sjokkert over at folk kan finne på å krenke arkeologenes arbeid på denne måten og faktisk stjele et annet lands historie og kultur. I mange år har både briter og grekere stilt spørsmål ved den britiske aristokraten Lord Elgins tyveri av skulpturene fra Parthenon og hvordan de havnet på British Museum. I bakgrunnen for handlingen er det mange referanser til dette tyveriet.
Hvor mye visste du om gammel gresk kunst fra før?
– Jeg har besøkt museer helt siden barndommen og har alltid vært fascinert av antikk gresk kunst. Mye av det vi ser i museer er flere tusen år gammelt og det er helt utrolig å se hvor perfekt de utformet mennesker – og dyr og andre ting i naturen – så langt tilbake i tid. Så jeg har satt pris på evnene deres og skjønnheten i arbeidene deres uten egentlig å vite så mye om det. Og, selvfølgelig, mye av det vi elsker i Italia er fra renessansen – som jo er gjenfødelsen av den greske antikken. Klassisk gresk arkitektur etablerte også noen av de grunnleggende prinsippene for elegant arkitektur som har blitt kopiert og etterliknet i våre byer til alle tider.
– Med en gang du begynner å sette deg inn i ting blir alt mer interessant. Tidligere pleide jeg for eksempel å gå forbi gamle greske urner uten å stoppe. Nå må jeg undersøke hver og en fordi jeg setter pris på detaljene og de forseggjorte dekorasjonene som pryder dem og forteller så mange historier.
«Da jeg hørte at de ofte blir stjålet – fra utgravningssteder for eksempel – ble jeg sjokkert over at folk kan finne på å krenke arkeologenes arbeid på denne måten og faktisk stjele et annet lands historie og kultur.»
Hva slags research gjorde du før du begynte å skrive?
– Jeg snakket med mange arkeologer og fikk vite mer inngående hva de faktisk gjør. Jeg ble også med på utgravninger for å se i praksis hva jobben deres består i. Jeg tilbragte dessuten tid med rettsmedisinske arkeologer som jobber på laboratorium og daterer gjenstandene som blir funnet eller identifiserer deres fysiske opprinnelse. Og så leste jeg selvsagt mye – det er alltid der researchen starter – og som vanlig tilbragte jeg mye tid i Hellas.
Hva var det mest interessante av det du fant ut om figurene under under researchen?
– Jeg fant ut at de er omgitt av mystikk. Fordi de er fra en tid lenge før vi begynte å skrive er det mye vi ikke vet om dem. For det første var en stor andel av eksemplarene som ble funnet faktisk ødelagte, og det hadde ikke skjedd tilfeldig. Figurene ble bevisst knust som i et slags ritual, men det er vanskelig å finne forklaringen på dette. Og det som kanskje tiltaler meg mest av alt er at 95 % av eksemplarene som så langt er funnet er kvinnefigurer. Og igjen, det blir bare spekulasjoner, men hvorfor er det slik? Var de gudinner? Ble kvinner æret mer enn de blir nå?
Hvorfor er de gamle figurene så dyrebare?
– De er dyrebare av ulike grunner. For det første er de jo veldig gamle – noen av dem er 5000 år gamle – og de er av helt ekstraordinær kunstneriske kvalitet. For det andre er det relativt få av dem. For det tredje er har de høy økonomisk verdi hvis og når de kommer på markedet. Det er veldig strenge regler nå for hva som kan og ikke kan omsettes av antikke antikviteter, men hvis de var i en persons juridiske eie før en viss dato, kan de selges. De greske figurene har oppnådd ekstremt høye summer på det åpne markedet. En mulig forklaring på at de er så attraktive er at både Picasso og Modigliani og andre modere kunstnere ble forelsket i den primitive formen til de kykladiske figurene og begynte vise liknende former i sitt eget arbeid, noe som gjorde denne stilen veldig populær og moteriktig på 1900-talet. Det åpnet folks øyne for hvor attraktive de er (på 1800-tallet derimot, syntes folk de var stygge). Denne nye populariteten skapte en etterspørsel fra markedet.
«Med en gang du begynner å sette deg inn i ting blir alt mer interessant. Tidligere pleide jeg for eksempel å gå forbi gamle greske urner uten å stoppe. Nå må jeg undersøke hver og en fordi jeg setter pris på detaljene.»
Og hvorfor er disse små figurene så ettertraktet blant kriminelle?
– Siden de kan selges for flere hundre tusen, ja til om med millioner, dollar, er jo det en åpenbar grunn. Og fordi de er så små er det relativt enkelt å både stjele og smugle dem.
Mye av handlingen foregår i Athen på slutten av 60-tallet under den greske militærjuntaen – hvorfor valgte du denne tidsepoken for å fortelle Helenas historie?
– Juntaperioden som varte fra 1967 til 1974 var akkurat slutt da jeg besøkte Hellas for første gang som ung jente, så jeg har alltid følt at denne brutale perioden var en del av historien som hadde gått meg hus forbi. Jeg har alltid hatt lyst til å utforske hva som skjedde i løpet av de årene og å skrive en historie med det som bakteppe.
Helena føler ansvar for bestefarens handlinger som general i diktaturet, tror du det er en vanlig følelse blant etterkommere?
– Som etterkommer bare to generasjoner senere tror jeg det er umulig å ikke føle at man har litt av det samme blodet i årene. Jeg tror man kan si at skyld går i arv på samme måte som traumer. Heldigvis er Helena i en posisjon der hun kan gjøre noe som delvis bøter på skadene, selv om det bare dreier seg om å gjøre ett enkelt menneskes liv bedre – denne ene personens liv som bestefaren ødela – men i det minste kan hun gjøre dette for ett individ.
«Jeg synes Hellas på 1900-tallet er spesielt fascinerende – jeg ser et nærmest seismisk mønster i det som skjedde i det århundret og jeg lurer på hvordan folk overlevde?»
Hvorfor kommer din store interesse for gresk historie fra?
– Jeg synes Hellas på 1900-tallet er spesielt fascinerende – jeg ser et nærmest seismisk mønster i det som skjedde i det århundret og jeg lurer på hvordan folk overlevde? Hvordan tilpasset de seg? I alle tiårene opplevde de en eller annen form for katastrofe enten det var okkupasjon, borgerkrig, diktatur eller jordskjelv. Alt dette var dramatiske begivenheter som nesten veltet landet. Jeg er alltid spesielt opptatt av hvordan særlig kvinnene overvant disse hindringene i livet.
Hvordan balanserer du fakta og fiksjon når du skriver?
– Det viktigste for meg er at faktaene – og de må være korrekte og sanne – utgjør et slags bakteppe. Historien og plotet i seg selv, og måten karakterene lever gjennom det, hadde ikke blitt til uten at de faktiske hendelsene skjedde. Å balansere de historiske faktaene og karakterfremstillingene er alltid den største utfordringen. Jeg foretrekker at en leser husker karakterene mine, og ikke noen datoer jeg refererer til.
